Kampen om klimaet er også en hjemmekamp

LO møter motbør når de nå går bort fra klimaforliket. De mener slaget om klodens klima ikke står her på hjemmebane, men må vinnes i skoger og fabrikker langt borte.
Både statsminister, miljøminister og andre politikere uttrykker uenighet med LO, men har i realiteten selv spilt ballen inn i Flåthens hjørne: Regjeringens kongstanke på klimafronten er å redde regnskog i Brasil. Å bevare regnskog er viktig både i forhold til klimaet, artsmangfoldet og rettighetene til dem som bor der - men vektleggingen av regnskog gjør klimakampen til noe som foregår langt borte, i andre himmelhjørner, og uansett er noe rike Norge kan betale seg ut av.
Dette gjør klimakampen til et finansielt anliggende, og noe rikspolitikerne driver med. Norske forbrukere og norske næringsaktører blir verken lokket eller truet til å ta bedre miljøvalg. Vi blir passivisert, kampen foregår tilsynelatende ikke på vår arena.
Jeg mener norske politikere - og fagforeninger - burde legge an en bredere front i klimasaken. Det er ikke bare ute kampen står: Store deler av CO2-utslippene er direkte forbundet med produksjon og forbruk. Vår moderne, shopping-drevne økonomi skaper miljøproblemer. Produsentene driver rovdrift på naturressursene, fabrikkene forurenser lokalmiljøet sitt, produktene inneholder kjemikalier som kan true både forbrukeren og naturen, varene fraktes verden rundt, og vi skaper enorme mengder avfall. Alle faser av et produkts produksjonsprosess påvirker utviklingen av klimaet - og derfor ligger løsningen også her: Forbruk og produksjon må i framtida belaste klimaet mye mindre enn i dag. Derfor må forbrukere og produsenter aktiviseres, gjøres ansvarlige for sine handlinger. Klimakampen står ikke bare under eviggrønne trekroner i Amazonas - vi kjemper den selv, hver eneste dag, i dagligvarebutikken og parfymeriet og bilforhandleren og reisebyrået.
De store, overordnede grepene i klimasaken må politikerne ta - og her får vi bruke stemmeseddelen så godt vi kan. Men alle de små hverdagsvalgene har faktisk stor betydning, og utgjør en utemmet ressurs i klimasaken. Både fordi et mer miljøtilpassa forbruk sprer miljøgevinster i hele verdikjeden, og fordi forbrukerne kan kjenne at de bidrar og at det de gjør betyr noe. Det er viktig for både forståelsen og engasjementet i forhold til klimaet.
Så min hilsen til Flåthen er at han tar feil, men ikke mer feil enn regjeringen. Klimakampen er også en hjemmekamp.
